Meny
Tilbake

HJEM

OM EDVARD ELSRUD

HEDALSVISA

BØKENE

HISTORIER

KONTAKT OSS

Jøssing-jakt, 1985, sidene 78-84:

Ekorn-i-kål

Så er vi altså kommet fram til sommeren 1944. Alle pratet bare om en ting da, om de alliertes invasjon i Frankrike. Men det var også noen få som hvisket om det fallskjermslippet med våpen som var «droppet» over Tolvvatna lengst sør i Vassfarfjellene en stund før. Hestene her på gården hadde dratt hele slippet til bygds, og for første gang hadde de smakt engelsk sjokolade.

Den 30. august dalte det nye fallskjermer over et sted som heter Merramyra. Nå kom det folk også. Like etter satt jeg i en koie like ved og spiste argentinsk corned beef, også det for første gang, mens fallskjermhopperne Martin Olsen og Oddvar Sandersen foretrakk en nystekt orrhøne som hadde ofret seg for fedrelandet. Det smakte bedre enn den fineste maten de hadde fått på Londons restauranter, påsto de. Jeg hadde nok fortalt dem om beskjeden som var kommet gjennom lensmann Skatteboe. Det var noe om en liste fra et tysk kontor. Nemlig over personer som skulle ha «besonderes Aufmerksamkeit», og der mitt navn var nevnt. Før eller senere skulle det bli en grundig razzia over hele skogområdet mellom Valdres og Hallingdal.

Det stemte. Tyskerne kom. Nærmere bestemt lørdag 4. november kom de i flokk og følge, en styrke på over femten hundre mann. Noen var spesielt utvalgte karer fra Hardangerviddatroppene, viste det seg etterpå, og en del hadde alpejegernes edelweiss i luen, så dette var altså folk som hadde vært ute en vinternatt før.

Og nettopp vinter var det blitt da, Med fin-fin sporsnø. De første soldatene som kom hit til gårds skulle nå bare ha pekt ut noen stier og bruer på et kart, heldigvis, men da Oslo-gutten Olav Stensen gikk i kjelleren for å pakke niste i ryggsekkene våre, ble det ropt at en stor Horch var stoppet nede på hovedvegen. Det raslet i våpen og kommandoropene hørtes helt opp til gården.

I den mørke kjelleren klarte vi nesten ikke å finne mat i farten, men vi fikk da puttet noe på en slump opp i sekkene, før vi løp ut bak uthusene og vasset midt i bekken oppover lia. Det måtte ikke bli spor i den forræderske snøen.

For en gangs skyld var det altså vi som var jaget vilt, trodde vi i hvert fall. Rollene skifter som kjent fort her i livet

Langt ut på dagen kom vi dit vi hadde tenkt oss, til en tømmerkoie i den øde Fesjeåsen. Først da ble det tid til en slags vareopptelling over det som var havnet i sekkene. Jo, det var jo ett av gårdens mange og praktfulle kålhoder da, og så enda ett, som lå nederst i sekken min sammen med Webleyrevolveren, et kompass og det andre utstyret jeg hadde fått som nylig vervet kurer i hjemmestyrkene. Det var ikke til å spise i det hele tatt.

I sekken til Olav var det bare kålhoder. Minst fem.

Utsikten til å tygge kålhoder i dagevis, omtrent som kaniner, var ærlig talt ikke særlig fristende, men vi hadde jo huket med oss salongrifla som tyskerne ikke burde finne. Dagen etter skulle det nok bli kjøtt. Det var aldeles bomsikker det, forklarte jeg bygutten som ikke hadde vært så mye i skogen før. Om ikke annet, så skulle jeg i hvert fall få tak i noen jerper. Det var verdens enkleste sak å sende en salongkule i dem, for det hadde jeg ad gjort dusinvis av ganger, det. I motsetning til andre fugler, flyr de nemlig ikke langt, jerpene. De plystrer nesten bestandig også, forklarte jeg. Attpå sitter de og vipper med stjerten for å få fortalt all verden hvor de har gjemt seg.

– Han er en riktig jerpe-ræv, sa gamle skogskarer om folk som plapret og pratet og røpet alt om seg selv. Med litt flaks kunne det jo bli tiur og orrhaner på høstleikene også, eller et stort rådyr, og med disse trøstens ord spiste vi vår aftenskål og sovnet.

I grålysningen vandret den store jegeren ut i ødemarken.

Har De forresten hørt uttrykket «opp som et uvær og ned som en tomsekk»? Jerper fantes det nemlig ikke i den svarte granskogen. Storfugl og orrfugl flakset det over alt, men de fløy opp som vettskremte hønseflokker på vanvittig hold, og skudd jeg slengte etter et par harer hadde bare fått dem til å løpe enda fortere. Det var ikke mye jeg hadde å skryte av da jeg om kvelden avga rapport til Olav.

Ergerlig sparket jeg borti en ensom gran utenfor koiedøra hvor det åpenbart var et stort ekornrede.

Fire ekorn hoppet smattende opp i toppen. Noen minutter etter var de alle ekspedert til de evige jaktmarker, og etter en rask flåing kokte de i en blikkboks på ovnen. Sammen med kål, selvfølgelig. Det duftet som Egyptens berømte kjøttgryter. Kjøttet smakte som det beste fugleviltet jeg vet om, nemlig orrfugl.

I tre dager levde vi utrolig bra på ekorn-i-kål, mens vi iblant gikk ut på et høyt berg for å bruke kikkerten hjemover. Det skulle nemlig henges ut et blått flagg i et bestemt vindu straks faren ar over, og endelig hang det der og vi kunne komme oss hjem til senger med sengeklær i. Kommentarenes tid var inne.

Gårdens mange og taletrengte munner sloss om å få komme til orde. Tyskerne hadde ikke klart å finne skaugutta, ikke så mye som en kjeft av de vel to hundre som hadde gjemt seg mellom Strømsoddbygda i sør og Vassfaret i nord, fordi de ikke lå i de hyttene som stod på kartet. Snøen var så fersk at det ikke var blitt spor til de selvbygde «cellene», kunne noen fortelle. Alle de kjente stiene var nå hardtråkket av tyskernes lett kjennelige hæljern.

Og så kom turen til Olav og meg. Vi hadde strengt tatt bare dette med ekornene å prate om, vi.

Dette nettstedet benytter seg av cookies. | Grafisk design: Svovel, Utvikling: WAYS AS.