Storm og stille

Skal man tro de gamle skogskarene, de som i min ungdom satt og fortalte tvilsomme historier i skogskoiene innover Vassfaret, så kom hvetemelet og jente-underbuksene omtrent samtidig til vårt distrikt. De hadde lagt merke til slikt. Og selvsagt var det de fine lerrets-sekkene utenpå det fabrikk-malte og utenlandske hvetemelet som ble omsydd til slike unevnelige plagg. Melet var riktignok for dyrt for folk flest, men tomsekkene gikk unna for tredve øre pr. stykk. Dermed fikk alle jentene råd til lerretsundertøy. Trykksverten på sekkene lot seg imidlertid ikke vaske av, og av den grunn hadde flere av gamlekarene observert at en tjenestejente på Olsonheimen gikk med navnet på en kjent valsemølle bak. Foran, på den samme underbuksen altså, skulle det ha stått noe slikt som «uberørt av menneskehender».

Andre historier kunne være enda snålere: Det skulle ha kommet to predikanter fra en fremmed sekt til vårt distrikt. Visstnok kom de helt fra Mjøs-traktene, og over alle Opplands-bugdene ble det angivelig født en del unger så passe lang tid etter de oppbyggelige møtene. På Amundheimen fikk tjenestejenta tvillinger akkurat på dagen ni måneder etter at det var avholdt et slikt møte der. I likhet med mange andre produkter fra denne religiøse virksomheten, ble også Amundheimen-ungene kalt «apostlenes gjerninger» så lenge de levde.

Men en høst helt på slutten av 1800-tallet skjedde det langt uhyggeligere ting i Vassfaret. Det var da den store stormen raste. I tre døgn varte den, og den siste natten slet stormkastene over røttene på en kjempefuru ved tunet på Skrukkefyllhaugen, veltet den bent mot fjøset og klemte til med slik tyngde at takbjelkene knektes over som fyrstikker og veggstokker spratt rett ut. Underlig nok ble ikke kua drept.

Det var bekende mørkt da braket kom. Berte løp barbent og forskrekket ut i styggværet, famlet seg fram til fjøset og kavet mellom splintrede stokker, furubar og taknever til hun endelig fikk løst kubandet. Så skjøv hun den halvt svimeslåtte kua baklengs ut. Rundt omkring deiset det andre trær i bakken mens Berte krøket seg sammen mot den iskalde fossen av luft og snø. Hvordan hun klarte å dra kua med seg gjennom snøfonnene og inn i stua, kunne hun selv ikke begripe etterpå.

Ut på morgenkvisten stilnet stormen av. Lia oppover mot Nevlingkollen hadde forandret seg fullstendig i løpet av natten; det grønne, lyse bildet av gran- og furukroner var plutselig byttet ut med et virvar av rotvelter og trestammer som lå på kryss og tvers. Bare hist og her sto det ennå noe seiglivede furukaller igjen. De sto der – liksom sørgende – midt i dette som lignet en skogens kirkegård. Stille var det også, dødsstille, like til det kom en lang rekke hester og pratende skogsfolk nord for Vinterleia. Nå visste de at det vill bli vindfallhugst å få ned i bygda. Dessuten hadde Berte tidligere fortalt dem om to meter høye tistler, store mengder bær på rognetrærne og hakkespett-kongler høyt oppe på furuleggene – alt sammen sikre tegn på at det også ville bli en fæl snøvinter. Karene ville hjem!

De gamle værmerkene slo til i fullt monn, og vel så det. Snøen den kom. Først ble det en meter og så en halvmeter i tillegg før det ga seg. Det vil si at snøen og Berte var omtrent like høye – men Berte hadde tatt sine forholdsregler: i kjelleren sto det to fulle rakefiskdunker og fire tønner poteter. Litt av hvert annet hadde hun dessuten båret over fjellet, i hvert fall så flust med kjøpemel at det ville rekke til en lang vinter hvis ungene ikke spiste mer enn et par brødskiver om dagen. Brød var en luksus som Berte ikke unte seg selv under slike omstendigheter. Men det beste av alt var at høyavlingen hadde vært stor den sommeren. Mosen og lauvet fra Bakkomkjellera var også i hus før uværet kom. Det eneste Berte ikke hadde fått rukket, var å få dradd vinterveden ned fra skogen, men nå var det bare å brenne knusktørre stokker fra det fjøset som aldri mer ville bli brukbart husvære for krøtter. Så roet de seg, nesten som bjørner i hi, Berte, ungene og kua i den nedsnødde stua. Kontakt med andre hadde de ikke før vintersolverv.