OM EDVARD ELSRUD
Alle som møtte Edvard Elsrud, vet at han var et oppkomme av historier – mange av dem sanne, andre halvsanne og noen herlig forbannet dikt og løgn. Alltid formidlet med lun humor og ekte fortellerglede.
Edvard Elsrud (31.3.1926-7.1.1994) var født til å bli skogeier og skogbruker og jobbet i skogen i mange år, men etter hvert ble han mer og mer forfatter og forteller. De siste årene var det først og fremst fortellerstemmen han levde av, og fortellergleden han levde for.
Noen av de viktigste kildene til bøkene hans var gamle jegere og skogskarer som var en generasjon eldre enn ham selv. Vi kan huske fra vår egen barndom at han reiste rundt og snakket med «gamlekarene», og at han samlet notater fra disse møtene over svarte kaffekopper, kanskje med en tår oppi.
I tillegg til de mange muntlige kildene hadde han bøkene og dokumentene han arvet fra onkelen sin, Elling Elsrud. Onkelen bodde på hjemgården Nordre-Storruste i Hedalen da Edvard vokste opp. Han var odelsgutten i forrige generasjon, men ble arbeidsufør på grunn av poliomyelitt og ga fra seg odelen. Elling samlet store mengder lokalhistorie og skrev ned hele slektshistorien, et praktverk på nærmere 500 håndskrevne sider.
Alle bøkene Edvard senere skrev, ble til på det samme rommet som Elling bodde på så lenge han levde. Det er et stort rom i andre etasje med utsikt mot Vidalen, Storrustefjell, Bogen og Vassfaret. Det er kledd fra gulv til tak med innglassede bokhyller og er ellers tett dekorert med jakttrofeer, gamle våpen og gamle bilder. Rommet bærer den dag i dag navn etter Elling – Ellingrommet.
Dessverre skrev han aldri en egen bok om onkelen Elling Elsrud og hans helt spesielle skjebne og livsgjerning. Slik var forklaringen han selv ga: «Det er for nært».
Tekstene som ble skrevet, og som vi gjengir noen av her på denne nettsiden, er nesten alle fra Hedalen, Vidalen og Vassfaret. Alt sammen er med andre ord nært – men likevel ikke «for nært» til å kunne fortelles som en god historie.
Edvard Elsrud om seg selv
Her vil vi la ham fortelle også sin egen historie. Nedenfor følger en tekst han skrev om seg selv. Denne sendte han ut til elever som tok kontakt for å skrive særoppgave om ham og bøkene hans:
«Jeg er født på gården Nordre Storruste, Hedalen i Valdres, den 31.3.1926 som eneste gutt og dermed oldelsberettiget. Hadde tre eldre søstre. Min far Lars var en meget ivrig jeger, med bl.a. «stående rekorder» som 107 ryper på en dag og 8 tiurer på en natts spilljakt. Min mor var født Aspholt, også det en kjent jegerætt og ikke minst kan nevnes at min oldefar på den kanten, Peder Goplerud, var med på å skyte omtrent 30 bjørner i Vassfaret og Vidalen.
Gården har omtrent 40 mål dyrket jord og ca 15.000 mål fjellskog, altså en typisk skoggård der jakt og fiske har spilt stor rolle gjennom de ca 300 årene den har vært i min slekt. Hele vinteren var f.eks. rakefisk fast hverdagskost.
Det bør kanskje også nevnes at en oldemor på farssiden kom fra Fønhus, slik at det var litt familie til Mikkjel Fønhus, som vanket mye her på gården.
Min onkel Elling Elsrud, den forrige generasjons odelsgutt, fikk poliomyelitt i 20-årsalderen og ble lam, slik at min far overtok. Elling (død 1949) var meget litterært interessert, og hadde en av landets største samlinger av gammel jaktlitteratur ved siden av at han var en meget ivrig og anerkjent bygdehistoriker. Det skyldes nok ham at jeg ble tidlig litterært interessert. Det påstås at jeg allerede i konfirmasjonsalderen kunne min yndlingsforfatter Jakob B. Bull nesten utenat. Mange påstår at mine skriverier er sterkt preget av Bull.
Allerede i barndommen begynte jeg dessuten med tegning, og var i en periode nesten fast «hustegner» i lokalaviser.
Jeg begynte i hjemmefronten våren 1943, altså 17 år gammel, som kureer for en radiostasjon som hjemmestyrkene hadde opprettet i Vassfaret. Var også med i «slipp-gjeng» som tok imot våpen og utstyr i fallskjerm fra engelske og amerikanske fly innover i fjellene. Var med og besatte Hønefoss i mai-dagene 1945, der jeg var så uheldig å «fange opp» en kule som gikk gjennom venstre arm og bl.a. fikk syv hull på tarmene. Lå hardt såret på Drammen sykehus i flere måneder, men slapp til slutt fra det hele uten særlige mén.
Skolegang etter krigen: Folkehøgskole, norsk skogskole (skogtekniker) og svensk skog- og sagbruksskole (trävaru-ingeniør). Begynte som skogbestyrer over store deler av Vassfaret ca 1950, der jeg hadde opptil 20-30 mann og et dusin hester i min tjeneste. Deltok på denne tiden i Valdres Flyklubb og transporterte mye proviant til skogsforlegningene når det var høy snø.
Overtok gradvis min fars eiendommer, og da jeg fikk selve gårdsbruket, begynte jeg ivrig med sau, hvilket var gårdens driftsform inntil helt nylig.
Har sittet i herredsstyret, og har blant nokså mange verv i organisasjoner også vært styremedlem i Drammensdistriktets Skogeierforening i ti år, ordfører i Drammensvassdragets Tømmermåling, medlem av viltnemda, formann i styret for Hedalsfjella osv.
Etter å ha skrevet mye i aviser, tidsskrifter osv, og etter å ha deltatt i et stort antall radioprogrammer, særlig landbrukshalvtimen, debuterte jeg i 1975 med boken Vassfarbjørnen.»
Epilog
Et par år etter at han skrev denne teksten om seg selv, døde han. Om han hadde rukket å oppdatere teksten først, ville han sannsynligvis tatt med at han i 1991 mottok kulturprisen fra Sparebankene i Valdres og i 1992 kulturprisen fra Sør-Aurdal kommune. Vi vet også at han var stolt og glad over å bli æresmedlem i Sør-Aurdal historielag i 1992.
Hedalen ungdomslag hadde en helt spesiell plass i livet hans, og han leverte gjennom årene en lang rekke viser og tekster til lagets revyer. Han var æresmedlem i ungdomslaget, og ble 17. mai 2007 også hedret med en egen Elsrud-kabaret.
Edvard Elsrud døde i 1994, 67 år gammel. Han rakk aldri å sette siste punktum: Den dagen han døde, hadde han hatt sin sedvanlige skriveøkt på Ellingrommet. Tilbake i den manuelle skrivemaskinen, som han alltid hamret løs på med to raske pekefingre, stod et ark med en ferdigformulert setning.
Men uten punktum.
Alle bildene på denne siden viser Edvard Elsrud i skrivehulen sin, Ellingrommet på Nordre-Storruste. Her på dette rommet bodde onkelen Elling Elsrud så lenge han levde, og her gikk interessen for lokalhistorie, jakt og litteratur i arv.
Foto: Ukjent. Vi vil svært gjerne komme i kontakt med fotografen. Bildene har stått på trykk i forbindelse med et intervju.
