Blomster og bibler, om det første møtet med Hans H. Hamran

Det hendte mer denne sommeren som vi siden kalte for Korea-sommeren. Vi stakk bilveg til Vidalen. Lokalhistorisk var det sikkert den største begivenheten som skjedde i dalføret, og samtidig traff jeg for første gang mannen som skulle bli en av mine beste venner i over tyve år, Hans Hamran. Det skjedde da herredsskogmesteren og jeg var nådd frem til skigarden nederst på Gamlebråtevollen, dit vi hadde blinket i et og annet tre, for vi brukte hverken nivelleringsinstrumenter eller andre innviklede greier den gangen. Den muskuløse og velskapte mannen som kom ned til oss, hilste vennlig.

– Jeg heter Hans Hamran, jeg, sa han kanskje. I så fall var det en overflødig opplysning, for selv jeg som hadde vært borte fra bygda noen år, forsto hvem han var. Folk hadde pratet mye om tømmerhuggeren som de kalte Nordlendingen, Havseileren eller ganske enkelt «han originalen bortpå Gamlebråten».

Først ble det vel pratet om været, det som folk med arbeidsplass under åpen himmel alltid er mest opptatt av. Så sa jeg det jeg alltid hadde tenkt akkurat på det stedet, at denne skogssetra, omgitt av mørk granskog på alle kanter og nesten uten utsikt, den var «et fordømmade høl». På skyggesiden av dalen lå den også. Her måtte det være nitrist for en som hadde vært både i Long Beach og Florida. Hadde han ikke sett Las Palmas og Sydhavsøyene også? Med blått hav og palmer.

Det karakterfaste ansiktet røpet ingen usikkerhet da svaret kom.

– Jeg har sett nesten hele verden, men det er ingen steder så pent som på Gamlebråten.

Bemerkningen festet seg i hukommelsen. Det var den første og siste gangen jeg prøvde å overbevise Hans Hamran om noe, for det hadde ikke nyttet likevel.

Så ble det vel prat om bilvegen som skulle komme. Den første bulldozeren – vidundermaskinen som skulle viske ut så mange av stiene innover skogene – var jo dukket opp i Hedalen allerede tre år før. Den veide ni tonn og kostet femogtredvetusen kroner, Cletracen, som Rasmus Piltingsrud på Begnadalen hadde kjøpt. Prisen var like høy som ligningstaksten på en stor gård. Så hadde da også Gudbrand Aslaksrud som kjørte den, klart å forandre geografien i Goplerudlia på Heimsia i løpet av få dager. Folk korset seg. Nå sto altså Vidalen for tur, men det kostet jo hele ti kroner meteren, så det var ikke mulig å finansiere det uten «investeringsavgift». Det var noe nytt. Folk visste bare at det var en avgift på tømmersalget som måtte brukes til skogsveger og den slags, og at de hadde hundrevis av kroner hos herredskogmesteren. De ringte stadig dit for å få vite hva de skunne bruke «innvennseringsavgiften» eller «intensiveringsavgiften» sin til – det nye fremmedordet var så forbasket vanskelig.

Hamran fortalte at han hadde vært borti bulldozere før, i Statene. De hadde ikke løftet skjærene hydraulisk, men med svære vinsjer. Den klingende nordlandsstemmen var ikke det minste opphisset da han pratet om vegen som ville forstyrre seteridyllen. Og så kom det plutselig:

– Blir dere med opp i seterbua og hilser på min vakre Paulia?

Selvsagt ville vi det. Det skulle da bare mangle. En så flott kar måtte nødvendigvis ha et pent kvinnfolk. Både representanten for statens skogoppsyn og jeg fant fram kammen og stusset på håret, vi børstet av klærne og steget inn gjennom den lave døra bak Hamrans rygg. Nysgjerrige glante vi oss rundt i halvmørket.

– Se, der står hun! Hun smiler og nikker til oss!

Hamran pekte på en blomst. Riktignok en ildrød og frodig kvast, men likevel bare en potteplante – en slik som de fleste kvinnfolk hadde stående i vinduskarmen bortover. Hamran fortsatte presentasjonen, med nær sagt høytidelig stemme. Nesten som når en sheik viser fram sin yndlingshustru for andre sheiker. Jo, den fine plantedamen het egentlig Saint Paulia, la han ut. Og det var intet mindre enn et under at hun blomstret på denne tiden av året. Hun stortrivdes i de dype skogene! Noen kalte forresten planten for usambara-fiol eller noe sånt, men det var et ubrukelig navn på et så sart og feminint vesen. Mente han.

Jo, det var vel så. Vi ble fort klar over at maken til tømmerhuggerkoie hadde vi aldri vært inne i. For på bordet, der det normalt skulle stått en fleskepanne, en kølsvart kaffekjele og en sirupskrukke, med uvasket bestikk og brødskalker innimellom, lå det flere store bøker på en ren duk. Det var Bibelen på fire forskjellige språk. En tittel vi ikke skjønte det kvekk av, viste seg å være Koranen på latin.

– Det er bare latin jeg har lest meg til, unnskyldte Hamran seg, for liksom å redusere inntrykket av boklærdom. De andre språkene hadde han lært på farmene rundt om i Amerika, der det hadde vært immigranter fra Spania, Tyskland og Frankrike, for å nevne noen av dem. Etter hvert hadde språk blitt hans stor hobby «derover». Til slutt var han faktisk blitt tilbudt en bra jobb som tolk hos immigrasjonsmyndighetene i en delstat på Østkysten, men han hadde tatt seg jobb på et av verdens største fryserier i stedet. Dit kom hele skipslaster med blekksprut som skulle fryses for kinesiske restauranter i New York. Levende var de, havdyrene, for i likhet med andre frender fra de stor dyp døde de ikke når de kom opp på det tørre, ikke om man så slo dem i hodet med noe hardt. Av den grunn hadde det vært et svare strev med å samle alle fangarmene. Så ble raringene klemt ned i noen slags blikkskuffer som de dro ut fra veggen i fryserommet.

– De så på meg med store, bebreidende øyne da jeg skjøv dem inn i de seksti kuldegradene …

Det begynte å bli kjølig. Hamran la noen vedskier innpå ovnen og forklarte at de åpne hermetikkboksene oppe på hylla måtte ha det varmt. Helst styggvarmt. I de boksene var det nemlig jord og noen tropiske frø han hadde fått i et brev fra Singapore eller deromkring. Bare Gud visste hva som ville gro opp. For den saks skyld kunne det være indonesiske palmer som snart søkte oppover mot de grove takbjelkene.

Herredsskogmesteren og jeg takket for oss, og ruslet tilbake mot Heimsia og sivilisasjonens gleder.

Egentlig het mannen på Gamlebråten Hans Holm Hamran, eller Hans H. Hamran som han selv skrev det. Etter hvert begynte mange å kalle ham for Blomster-Hans. Han kunne like godt hatt tilnavnet Filosofen, eller kanskje Livskunstner-Hans, men det var det ingen som kom på.