Vi har valgt ut noen tekster fra bøkene faren vår, Edvard Elsrud, skrev, og vi deler dem her. Om du vil kopiere og bruke tekstene, er det hyggelig! Vi setter pris på at du oppgir kilde.
Slik tar Edvard Elsrud oss med inn i det området han levde i og skrev om. Denne introduksjonen til Hedalen, Vidalen og Vassfaret er hentet fra de første sidene av boken Berte Skrukkefyllhaugen, Grøndahl & Søn, 1979:
Vassfaret endelangs
I tidenes morgen, da Vårherre skapte Valdres og Hallingdal, måtte han hatt en forutanelse om at folkene i disse mektige dalførene ville ligge mye i strid med hverandre. Derfor laget han et ingenmannsland imellom. Det fikk med tid og stunder navnet Hedalen, og selv om det administrativt havnet i Valdres, ble det et område med dialekt, treskurd og felelåter som var noe for seg selv. Hedølingen og Hedals-kulturen fikk sine særpreg, sikkert fordi menneskene i dette området var mer knyttet til skogen enn den typiske jordbruksbefolkningen oppover i nabodalene var det. Og når valdresser og hallingdøler møttes til Olsokstevne på fjellet med brennevin, knivstikking og svir, holdt hedølene seg i bakgrunnen, tente krokpipene og snakket om jakt.
På vestsiden er Hedalen pyntet opp med så høye fjell at snøbreene blir liggende til langt ut på ettersommeren. I dette fjellmassivet er det to dype innhugg – to mektige fjellportaler – som danner inngangen til sidedalene Vidalen og Vassfaret. Den siste er størst, med nesten hundre tusen mål skog langs et stort vassdrag. Også den etter forholdene vesle Vidalen har bra med skog i de hengebratte liene som stuper seg ned fra høyfjellet mot flate myrstrekninger i dalbunnen. Ja så flate er de, at den stillfarne Vidøla krøker og svinger seg og knapt vet til hvilken kant den skal ta veien.
Vassfaret med vann som perler på en snor. På bildet ser vi søndre del av Nevlingen, Skrukkefylla og Aurdalsfjorden.
Som navnet forteller er det mye vann i Vassfaret. Når en litt filosofisk anlagt person står på en fjelltopp og betrakter rekken av Vassfar-vann, ser de ut som perler på en snor – liksom lagt til rette i buktninger innover den krokete dalbunnen av en kjempehånd. Ytterst ligger den nesten halv-mil lange Aurdalsfjorden. Den har en hvit sandodde omtrent midt på og da sand ble kalt «aur» i gamle dager, er det ganske sikkert den iøynefallende odden som har gitt vannet navn. Langs midtlinjen i fjorden går forresten grensen mellom Oppland og Buskerud fylke. Grensen følger vasssddraget videre oppover hele dalen, først langs en kort og stri elvestrekning som ender i Skrukkefylla; et beskjedent vann som er både kort, smalt og så grunt at storrgraset stikker hodet over vannflaten både her og der. Noen mener navnet betyr «vannet der man fylte fiske-skrukka». Andre har funnet ut at «skrukka» var det gamle dialektnavnet på insektet vannløperen, og at store mengder av denne underlige og langbente skapningen – som piler bortover vannflaten når man legger seg ned for å drikke en sommerdag – er opphavet til navnet. I alle fall er det et merkelig stedsnavn, og mye rart har gjennom tidene skjedd ved Skrukkefyllas bredder. Men det skal vi komme tilbake til senere.
Litt lenger opp ligger Jagarhølen, kjent som en ypperlig fiskeplass når man skulle jage fisk på garn. Både navnet og fiskemåten er eldgamle. Etter å ha passert en falt elvestrekning med grove steiner og småkulper der ørreten vaker flittig i sommerkveldene, kommer vi så fram til en dyp lone hvor Vassfarets siste ulv druknet seg etter å ha spist giftåte. Den heter, rimelig nok, Gråbeinhølen.
Joda, stedsnavnene forteller både historie og geografi. Det er også den store Nevlingen ovenfor et bevis på. Vannet er bredt i begge ender og sammensnørt, på gammel Hedals-dialekt «nevlet», av en stor odde og mange skjær midtfjords. Navnet Nevlingen sier rett og slett at vannet er smalt på midten. Litt på siden av perlebåndet med blinkende vann, inne på Hallingdalssiden, passerer vi så det bortgjemte Hallingtjernet hvor abborstimene går tette og storlomen har rede hvert år. Der har jeg tilbragt mange av mine guttedager med bambusstang og markboks.
Videre oppover vassdraget finner vi flere navn som man ikke behøver å spekulere lenge på: Elvestubben, Nedre Grunntjern, Kvernfossen og Øvre Grunntjern, hvor den ganske store Buvasselva kommer vest fra fjellene og gir sitt bidrag til vannføringen. Derfra flater hovedelva ut og roer seg før vi kommer opp i Dreparhølen, det vil si stedet der en av dalens mest kjente sønner, Gamle-Gudbrand Vassfarplassen, ble beskyldt for å ha druknet sin svigerinne Randi-Gul-Anne. Det ble også sagt at han var far til jentungen hennes som druknet samtidig, og at han påny hadde gjort svigerinnen i «omstendigheter». Kulpen har altså en historie med to for slarvete folk så interessante ingredienser som mord og hor. Men da det hele skjedde, drev hedølen Mikkel Grøvslia på med tømmerhugst like ved, og først mange år etterpå fortalte denne fåmælte mannen at Gamle-Gudbrand ikke engang var i nærheten da ulykken skjedde Tømmerhuggeren hadde sett ham passere vaet mellom Dreparhølen og Suluvannet med kløvhest lenge før. Gamle-Gudbrand, også kalt «Vassfar-kongen», var altså helt uskyldig Men ryktene hadde for lengst begynt å svirre.
Dreparhølen bærer altså ikke sitt navn med rette. Den burde hete «Druknerhølen», eller kanskje «Slarvehølen» – fordi dette med drap i virkeligheten var ondsinnet slarv.
Jeg nevnte Suluvannet som vider seg ut bar et par fiskestanglengder ovenfor. Det er kløvd som en svalestjert i øvre enden, noe man ser tydelig fra høydedragene rundt. Svale blir kalt «sulu» på våre kanter; altså har navnet vært noe slikt som «vannet som ligner på en sulustjert», før det ble forkortet og mer lettvint.
De fleste norske elver har sin «Høgfoss». Så også med den lange elvestrekningen som nå følger. Men vannføringen er etter hvert blitt liten; bare i sterkt regnvær og vårflom kan man høre bulderet fra det høye fallet, et bråstup i elveleiet som i flere hundre år har vært tømmerfløternes dilemma. Det var bare gamle folk og ungkarer som fikk gå utpå og løse tømmerflokene i Høgfossen. Fløtningsbasen ga ordre om at folk som hadde ukonfirmerte unger hjemme, skulle holde seg på land. Så uunnværlige liv måtte ikke settes på spill i dette ville stryket.
Og så er vi kommet til veis ende. Eller rettere sagt: vi er kommet til Vassfarets ende, til Strøen det største og øverste vannet i den nesten tre mil lange dalen. Navnet skal bety «den gavmilde sjøen» på gammelnorsk. Ja gavmild har den da også vært, denne store «fiskebygda» som skjuler seg under det nesten seks kilometer lange vannspeilet. I mange fiskebuer langs stranden sto det hver høst rakfiskbutter på rekke og rad og ventet på sledeføre over fjellet til Nordre Hedalen. Julehøytid uten raket Strøsfisk var utenkelig. På gårder hadde de også så mye rakefisk at den ble brukt som hverdagsmat til langt ut på våren.
Vi hedøler har våre egne oppfatninger om litt av hvert, for eksempel om himmelretningene. Når en hedøl skal beskrive retningen oppover et av våre vassdrag, sier han alltid «nordover», og på strekningen Øvre Grunntjern – Strøen er dette for så vidt både rett og riktig. Men i det ytre Vassfaret blir vårt nord omtrent rett vest etter kompasset. Slike bagateller bryr imidlertid mine sambygdinger seg ikke om. Uansett hva kompasset, Norges geografiske oppmåling og sola måtte mene, vil enhver hedøl påstå at Vassfarelva renner sydover, alle steder. Bruker vi så disse Hedals-retningene, og tar for oss dalsiden på vestsiden av Vassfaret, finner vi ytterst noen majestetiske og høye koller med et «dyttint» (trangt) hull av svart skog rett under- Kollene heter – selvsagt – nordre og søndre Dyttholsknatten. Enkelte forfattere har forresten hevdet at også den vide Bogen-dalen på sydsiden tilhører Vassfaret, men det mener ikke vi «innabygdes». Det er, for å bruke enda et ord fra Hedals-dialekten, bare «uttabygdes» folk som kan skrive noe sånt. Vassfaret begynner nøyaktig der Bogen slutter.
Mana og Manfjellet, på den andre siden av dalen, har fått sine navn etter et høydedrag som ligner på en hesteman. I tregrensen finner vi her Storebekkseilen, der den berømte bjørnen Rugg ble skutt av en hallingdøl like etter århundreskiftet, og bjønnelent er det også videre nordover. Under de stupbratte Aurdalsberga måtte min onkel Ole Elsrud og hans jaktkamerat Vesle-Hans Bragerhaugen skyte i selvforsvar da de ble angrepet av en bjørnebinne i 1938. De sparte en bjørneunge som hadde søkt tilflukt i et tre mens moren prøvde å jage unna toføttingene.
Vestsiden av Aurdalsfjorden i Vassfaret, fotografert fra Melodden.
Snur vi oss igjen mot vestsiden, ser vi den halvstore Fjellelva som en lang, sammenhengende foss nedover lia før den «rinner ut i hovedelven et bøsseskudd syd for Aurdalsdammen», som det heter i noen gamle rettsdokumenter. Elva danner både fylkesdele og et naturlig skille mellom Dyttholsfjellet og en romslig fjellstrekning som heter Sørbølsfjellet. Der finnes det topper som når opp i nesten 1300 meter over havet, og man må helt nordover til Jotunheimen for å finne et så typisk og goldt høyfjellsområde. Det het forresten Sabatsfjellet i gamle dager. Den gang brukte man ofte religiøse vendinger i navn på de høyeste fjellene – det vil si på den delen av landskapet som lå nærmest opp mot himmelen. Senere har fjellet fått et mer verdslig navn etter den nærmeste setra på Hallingsiden: Sørbølsetra.
Også den andre siden av dalen er fortsatt bratt. Der har to setre fått navnet Hangen fordi de «henger» helt ute på fjellkanten mot den steile lia, dit stien er så bratt at høyballene trillet avseg selv når man i gamle dager skulle frakte seterhøyet ned mot hesteleia i dalen. En halvtimes gange fra Hangen ligger distriktets høyest beliggende fiskevann, Langtjern, vel 1100 meter over havet. Hvis noen av fiskene forlater dette vannet og slipper seg utfor bekken, slik fisker ofte gjør i gytetiden om høste, blir de til «plukkfisk» etter et nesten fritt fall på hundre meter.
Det ligger flere setre der oppe ved fjellkanten. Helt nede fra fjorden kan man se silhuetten av de mange, lave husene på Hansespranget. Og hva betyr så det navnet? Jo, det sies at han som frøst ryddet setra het Hans, og at han under geitesanking en bekmørk høstkveld sprang utfor kanten på et dypt juv like på nordsiden, der han ble funnet død. Men også i nyere tid tid har det skjedd ulykker på denne vakre setra. Under siste krig var jeg selv med på å finne igjen seterjenta Anna Bragerhaugen som var stanget i hjel av en okse. Hun var alene da ulykken skjedde. Da broren Vesle-Hans kom på besøk noen dager senere, fant han ikke søsteren – bare den svære, fireårige oksen som gikk brølende ute på trøa med en flokk umelkede kuer rundt seg. Den var vill og farlig, og Vesle-Hans måtte få tak i hjelp. Mange sterke karer klarte så vidt å få overmannet oksen, og nå viste det seg at det rasende dyret hadde stanget Anna to ganger gjennom et gjerde og inn i skogen på nordsiden av vollen. To gapende hull i skigarden og noen klesplagg hist og her viste veien til den døde og lemlestede jenta.
De er dype og mørke som kjellere, dalsenkningene som går inn i fjellet ovenfor Bakkomskogene nord for Hansespranget. Så heter de da også Bakkomkjellera. Der har elgen lett for å gjemme seg unna når den i jakttida blir jaget over fjellet fra Fledda – og her er vi igjen inne på en av de geografiske merkverdigheter som de før nevnte «uttabygdes» har skrevet; nemlig at Fledda er et fjell. Men i virkeligheten er dette navnet på det stikk motsatte – altså på en dal. Og mellom den slakke, vide Fledda-dalen på Hedalssiden, og Bakkomkjellera, som fra hver sin kant går langt inn i fjellheimen, finner vi de over tusen mål store høyfjellsmyrene som kalles Storaustjernvieren. Dit har hedølene gjennom mange generasjoner valfartet for å fylle sine multespann.
Igjen etter de samme hedølers oppfatning av himmelretningene, går vi så vestover og finner Nevlingskollen med flere bjørnehi. Særlig er det ett av dem, under en bustegran helt ute på kanten av kollen, som må ha vært laget av en bamse med spesiell sans for god utsikt og naturopplevelse! Fra hiåpningen er det nemlig et praktfullt rundskue over hele Nevlingen, med Raufjell og Blåfjell på den andre siden av dalen.
Nevlingen og Nedre-Grunntjern sett fra Nevlingskollen.
– Det er ikke lenger fjell-mellom enn at trolla treffes, sier et gammelt Valdres-ordtak. Om så er tilfelle i Sør-Vassfaret, at trolla hadde kort vei til naboer i de mange og svære kollene som ligger der på rekke og rad, er det et helt annet landskap nordom Nevlingen. Høydedragene på begge sidene av dalen blir både flatere og kjedeligere der, liksom svært så ordinære sammenlignet med den nesten Vestlands-pregede naturen lenger sør. Ikke engang den velskapte Bringen kan forandre dette inntrykket. Kollen ligner et bryst – eller «bringen» – på et kjempedyr som har veltet over på rygge, midt i dalføret. Blant «ribbena» på østsiden er det så bratt at kongeørna i alle år har funnet seg trygg redeplass der. I en grop oppe på selve brystkammen ligger en fjellhule hvor det skal ha bodd fredløse i hine hårde dager. Og rundt omkring i de nesten utilgjengelige bergskortene finner vi også her, mer enn på noe annet sted, boplasser for en annen skapning som også var fredløs gjennom hundreder av år, nemlig bjørnen. Så sent som i 1926 så Hallingdals-jegeren Mekkel Storeli spor i nysnøen etter seks forskjellige bamser i dette området. Bjørnen var på det tidspunktet utryddet over nesten hele landet, og mye tyder på at halvparten av Norges samlede bjørnebestand da hadde samlet seg her.
De flyktet hit, til den ulendte Bringen, både folk og dyr som fryktet overmakten.
Vest for Bringen ligger Buvassdalen. Den er preget av gammel, mørk granskog, og er fredet for all framtid gjennom kongelig resolusjon. Vestfor der igjen finner vi et småkupert landskap som vi hedøler kaller Benkefjella, mens hallingdølene, som sjelden er enige med oss, kaller det for «Benkadn». Det er nå engang tradisjon at folkene i de to nabodalene er uforlikte, til og med om langt alvorligere ting enn om navnet på et skarve fjellområde. På den samme kanten finner vi også Blåfjellhaugene hvor bjørnen skamferte gjetergutten Johan Sagadalen i 1906. Men den episoden er så ofte beskrevet – i så mange forskjellige versjoner – at jeg skal hoppe over den her. Endskapen ble i alle fall at gjetergutten døde av sine sår en måned senere, at storparten av hans sambygdinger i Hallingdal ble bjørnehatere, og at det er det ennå. Men her i Hedalen er det gjengs oppfatning at dødsfallet like mye skyldtes dårlig legebehandling som sårene fra bjørnetennene. Bamsen ble overrasket og handlet vel nærmest i et slags innbilt selvforsvar. – Den gang det var lite med bjørn, like etter siste krig, sa til og med en av mine gamle sambygdinger at det ikke var så farlig om bamsen tok en og annen hallingdøl. Det bodde da så mye folk i Hallingdal at – !
