Bjørn i kikkert

I 1962 kom våren sent over Valdres-bygdene. Selv etter sommerdagen var det smått stell med vårtegn. Bare en og annen heilo, steinskvett og fjellpiplerke var mellomlandet og tok det med ro på sparsommelige barflekker i Hedalen, den søndre bygda i Valdres. Enda var det vinter i Vassfar- og Vidalsfjellene, disse romslige fjellviddene som på enkelte steder går opp i en høyde av nesten 1300 meter over havet. Godværet lot vente på seg denne våren for fjorten år siden; elver og bekker forsov seg.

Elven gjennom Hedalen heter Fossbrøtta og er en liten, vilter elv som har stevnemøte med Aurdøla-elven fra Vassfaret under Storrustefjell, og så skifter navn til Urula før den fortsetter kjerringbrei og dorsk mot et stille liv i Sperillen. Under Storrustefjell – i fjellkraket over dalgryten der Hedalen, Vassfar-dalen og Vidalen møtes – er det mange bjørnehi. Et av dem var i bruk vinteren 1961/62.

Bamsen i Storrustefjell var ferdig med vintersøvnen en kveld i slutten av april. Bjørnelagger med lange, forvokste og ubrukte klør krafset hull i mosehaugen som stengte inngangen til hiet, og feide unna litt snø. Så steget bamsen ut og satte seg med baken dypt i fonna mens den glante seg nysgjerrig omkring. Bred og godslig satt den der med ansiktsuttrykk som en from prest i søndagshumør, og myste utover sin sommerverden – utkantbygda som den store poet Theodor Caspari kalte et ingenmannsland mellom Buskerud og Oppland fylke.

Vekselvis løftet den lodne kjempen på en og en framfot for å mosjonere litt blodomløp inn i labbene etter et halvt års søvn.

Eller kanskje den ville prøve føreforholdene?
Ikke vet jeg.

Etter endt meditasjon ruslet bamsen ustø, men målbevisst bortover snøfonnene, bråstoppet og begynte å grave i snøen. Den grov energisk med framlabbene, skle i den bratte bakken, fikk nytt fotfeste og grov så ivrig videre. Svart jord og barnål fra en maurtue sprutet utover snøen. Igjen satte bjørnen seg på baken, stakk hodet ned i det svarte hullet, løftet av og til på hodet og slikket seg begjærlig rundt kjeften med en lang, rød tunge. Iblant løftet den også barnål og maur opp med forlabben med en spiseteknikk ikke ulik den aper bruker.

Veien til neste maurtue var krot, og der gjentok det samme seg. På tur mot den tredje maurtuen skle bamsen nedover snøfonna på sitt medfødte akebrett, var innom en granlegg og skjerpet klørne, tok raske klatreturer i fjellbjørker som svaiet faretruende under den svære tyngden, og lekte som en vilter unge.

Men ikke all mauren var havnet i bjørnekjeften. Noen av krekene hadde klatret oppover den runde skallen og inn i ørene. Der klødde bamsen seg. Lenge og inderlig. Så ristet storbjørnen på hodet, oppgitt men lykkelig. Den visste at det var vår.

Men det var en ting som bamsen ikke visste; her nede i bygda, på en veranda hjemme på Nordre Storruste, var mange av oss samlet rundt en stjernekikkert på stativ – et avansert optisk instrument som pekte bent mot bamsen med linser som forstørret 140 ganger.

I flere timer så vi den. Alle detaljer var lett synlige; de små og runde ørene, den mørkebrune pelsen, det lange mankeragget som vinden av og til løftet på, og passgjengerens underlige, vuggende ganglag En tilskuer med spesiell sans for detaljer fastslo til og med at det var en hanbjørn!

Dette var forresten ikke første gang Vassfarbjørn ble sett gjennom de skarpe linsene. Kikkerten var innkjøpt førti år før og hver vær var det sett bjørnespor i den, noe ganger også bamsen selv. Storruste-gårdene ligger høyt i lia og har god utsikt mot de store høyfjellsstrekningene i Vassfar- og Vidalstraktene på den andre siden av dalen; Syd-Norges beste bjørnetrakter i vårt århundre.

«Forestillingen» våren 1962 var enestående fordi bamsen er et nattdyr. Det er derfor sjelden den viser seg lenge i dagslys, og ingen annen gang har vi sett den ved utgang fra hiet. Den poserte så lenge at vi til og med kunne ringe til naboer, som kom og fikk tildelt noen minutter bak linsene. Også to tømmermålere, en fra Lillehammer og en fra Bagn, fikk se det praktfulle eksemplaret av Ursus arctos L.

Ved solnedgang ruslet bamsne opp mot høyfjellet, søkte inn på bare rabber der det var lettere å gå, og satte seg til slutt på en kolle mot himmelranden. Der satt den lenge, urørlig som en lodden statue over svundne bjørneslekter, som en overlevning fra fortiden. Det var «Far sjøl i stua» fra folke-eventyrene som satt der, blid og godslig. Det var han som alltid ble lurt av reven. Igjen fikk statuen liv. Bakfoten sparket dovent etter maurkryp som gikk aftentur i bjørneragget.

Så ruslet bamsen videre mot vest – mot Sørbølfjellet og solnedgangen.