Da det ble styggmye elg

Fra og med det året da min farfar begynte å gå på jakt, har jeg full oversikt over viltets historie på mine hjemtrakter. Han førte nemlig jaktprotokoller, «han Gamle-Edvard neante Ådal’n», som han ble kalt her i bygda etter at han hadde giftet seg til gård og grunn og blitt hedøl. Også min far og mine onkler var skriveføre folk som noterte alt fra sine mange jaktturer. En av dem skjøt for eksempel 107 ryper på én eneste dag. Gjennom to generasjoner skrev de opp alt vilt som ble felt – alt fra jerpe og orrfugl til elg og bjørn.

Farfar ble født i 1854. Allerede før konfirmasjonsalderen brukte han å «låne» seg en gammel, velbrukt og etter de voksnes mening nokså ufarlig, dobbeltløpet fugle-rifle der bare det ene løpet var brukbart, og som han klarte å plukke ned noen spilltiurer med. Smågutten klarte også å få ram på noen harer. Ja, for det var en bra harehund der på gården da bestefar var smågutt, det vil si på Elsrud ved Sperillen, og så var det en fin-fin harepost på en smal tange som gikk fra en øy og inn på fastlandet like ved gården. Storøya heter den forresten – selv om den ikke er så stor – og der ute var det den gangen mange harer som satte i veg mot tangen og fastlandet straks de fikk hunden etter seg. Posten var faktisk like sikker som amen i den vesle, grå Viker-kirken litt lenger ute i den glisgrendte skogsbygda. Og nettopp dit var det de var dradd, med den store kirkebåten, alle de andre på gården utenom min bestefar og en kamerat som var på besøk, en messesøndag senhøstes. Da bestemte guttene seg for å dra på harejakt. Kameraten tok med seg hunden ut på Storøya og begynte å lete. Selv satte bestefar seg til å vente på en stein, midt på den smale sandstripen av en tange. Det var bare noen alner til vannet på begge sider.

Og så ble det los. Sannelig så det ikke ut til at kirkefolket skulle bli møtt med synet av en nyskutt hare på stabbursveggen når de kom hjem – den haretassen kunne bare komme! Med et klikk gikk geværhanen i spenn. Det iltre harehund-glammet nærmet seg fort.

Da var det at det kom en elg. En diger okse forresten.

Høy og svær, grå og bustete som et skogstroll steget den i god fart ut fra krattet på øya, med hunden like bakom – og med kursen rett mot steinen der min vordende bestefar satt. Det var jo bare der den kunne komme seg til lands i tørr tilstand. Den strøk så like forbi steinen at den ungdommelige skytteren kunne pirket borti siden på den med geværløpet. Ja, etterpå lurte han faktisk på om han kunne ha gjort det også; munnladningsløpet var langt og holdet var så urimelig kort. Nærmest av vanvare forlot den vesle kula løpet med det samme. Det gjorde den med et dumpt smell som fikk dyret til å øke farten enda litt mer.

Elgskrotten fór i vill galopp mot skogkanten inne på land. Gudskjelov at den gjorde det, tenkte den forskrekkede skytteren, for det var jo ikke lovlig å skyte elg nå. Men like før den mørke granskogen skulle til å skjule elgbaken, ja da var det at dyret ble ustødig – det fikk liksom ikke parret føttene lenger. Det sjanglet verre enn en ådøling i fylla. Huffda! Der stanset storoksen helt opp; først krøket den framføttene og så bakføttene, den la seg rett ned som en trøtt ku, og plutselig var den så død som en elg kan bli.

– Dette hendte eit tå dei første åra da det var så styggmye elg, så bestefar hver gang han hadde fortalt denne historien. Og det hendte jo noen ganger. Han var en god forteller og hadde en interessert tilhører.