Gamle-Jon og Svarten

I dag er det bare villdyr som bruker den smale, kronglete Stuttingleia oppover fra Vidalsoset. Barskogen har lukket seg over den. Men langs den brede Doningsleia, som går lenger fra juvet i slakke svinger, og som for all framtid er markert i terrenget med fjellsprengninger gjennom Bergesvingen og knausen som nå heter Festningen, der kan det ferdes både bærplukkere og saueflokker, jegere og skiløpere. Det faller så naturlig. De har nok vært lommekjente i terrenget, de som blinket opp denne «strakvegen» første gang.

Der både Stuttingleia og Doningleia slår følge og krysser Vidøla ovenfor juvet, heter det Overkjøringa. Selvsagt. Og på den slakke strekningen overfor der igjen var det at min morfar Gamle-Jon Aspholt hadde en av sine mest spennende opplevelser under et langt og dramatisk tømmerkjørerliv.

Det setter seg nemlig isdemmer på Flatmyree inne i dalen om våren. Det vil si at når snøen smelter og bestemmer seg for å forlate Vidalen i form av vann, blir den en stund stanset av en svær isbarriere som legger seg opp ved utløpet. Det kan stå flere meter med vann over starr og multegras, like til «demma» ruller nedover en dag. Jeg har selv sett det. Mange ganger. Vannmassene presser på og ruller isbarrieren foran seg med bulder og brak. Den slår langt innover land; bjørk bøyer seg unna, granskog knekkes, og Gud hjelpe den skapningen som ikke måtte få berget seg unna i en fart.

Han kappkjørte med den isdemma, Gamle-Jon.

Det var en tidlig aprilmorgen med is i meiesporene og gristrende føre. Både doninga og de tre dubbene bakenfor var søkklastet. For dette var «bufarsvenda» – det siste lasset den vinteren, og den siste resten av kjøreakkorden han hadde drevet på med side jul, fra Svenskevona i Follumsmarka.

Han var kommet ned på Fintoppsletta da hesten ble urolig. Den spisset ørene og lyttet. Gjennom susen fra sledemeiene kunne plutselig også Jon høre levenet der ute i dalen. Isdemma rullet! Når den var forbi Overkjøringa, ville elva gå i vårflom lenge etterpå. Hverken hest eller mann kunne ta seg fram i ulendet og snøen som skilte dem fra bygda. Og tømmerakkorden, den kunne han ikke få ferdig før neste vinter. Det betød mange kroner.

– Vi får prøve å nå’n att, Svarten!

Det var litt av et travløp den svarte dølen begynte på. Den fikk fart på venda utover hellingene ved Beinsetra, over Satamyrene klarte den til og med å øke den, men så – mellom furustammene på Raumerrkastet – fikk Jon et glimt av elveløpet og så at forspranget var for stort. Håpløst for stort var det. Det grønnaktige isvannet sto allerede langt innover flatlandet mot Halvmilsmyra, kunne han tydelig se. Ismassene skaket i grovskogen nedenfor. Men enda hadde ikke Svarten gitt opp. Med høyt hode og utspilte nesebor, sparket den unna så snøføyka sto bakover venda.

– Det går vel itte detta, Svarten?

Gamle-Jon fikk ikke noe svar. Kanskje ville han ikke hørt etter om det var kommet noe svar heller. Han stirret rett fram over den bølgende hesteryggen og tenkte intenst på et regnestykke, en inviklet kalkulasjon der både geometri, geografi og tyngdelov kom inn i bildet. Svaret kunne kort og godt bli liv eller død. Eller i det minste det durabelige trekket i akkordlønna.

På den neste kilometeren var ikke isdemma synlig. For der går strakvegen enda rett fram – som geometriens korteste avstand mellom to punkter – mens Vidøla svinger, først østover, og så i retning mot Matapiggen i fjellrekken på vestsiden, før den påny retter seg inn for å møte Doningsleia like før Overkjøringa. Oppe fra lia ligner den nesten en slalomløype der, Vidøla. Og så langt var regnestykket bra. Det var på den noe brattere, småfossende elvestrekningen nedenfor at tygdeloven kunne presse demma, og forandre kalkylen til den svarteste elendigheten. Der kunne ismassene kanskje ta igjen det tapte.

Da Gamle-Jon igjen fikk summet seg så noenlunde, merket han at alle langmyrene lå bakom. Kappløpet nærmet seg mål. Selve sluttspurten begynte. Over den korte Fugleleikmyra stanset orrhanebuldringen opp. Spillhanene strakte hals, lettet, og flakset av gårde som mørke ånder.

Hadde det nå vært andre tilskuere enn den tette samlingen av grantrær i Overkjøringssnaret, ville de ha hoet og skreket seg hese. For her var det jevnt løp. Forbasket jevnt. Det så Jon med det samme skogen åpnet seg, og han fikk utsikt mot Overkjøringa vel femti meter lenger framme.

– Ptrrrooo, ptr-r-r-o-o-o !

For første gang siden den ble temmet som unggamp, lystret ikke Svarten det magiske ordet. På så skarpt føre og med slik fart er det ikke skråsikkert at den hadde klart å stanse venda heller. Den veide flere tonn. Plutselig sto hestebeina over i en vill galopp. I de aller siste sekundene kastet hesten seg over elveløpet – over målstreken – mens Jon sto oppreist på lasset og stirret mot den hvite, levende muren; mot de flere meter høye isflakene som reiste seg ende opp, veltet igjen og slo med et øredøvende brak innover den bakerste dubblengden. Svarten klarte å nappe også den innover land. Venda stanset. Jon knelte et øyeblikk ned ved «kjørerkista» som var surret fast på toppen adoningslengden, og famlet ned mellom tallerkener og bestikk. Så ruslet han framover langs draget med neven full av sukkerbiter.

– Du får ha takk da, Svarten – .

Pusten gikk tungt under seletøyet. Bukjord og drott strammet seg og ble slakke. Hestehodet hang ned. Men den svette seiersherren, som aldri ville få noen slags Derby-pokal og sikkert ingen annen seierskrans enn den våte bogringen, var så åpenbart glad for restene fra sukkerboksen. Jon klappet og klappet. Han begynte å vaske unna den hvite svetteskummen med snø. Da fikk han øye på noe rart som stakk opp fra isskruvet langs elvelandet. Det var bakfoten på en hare. Den hadde nok prøvd å gjemme seg i stedet for å rømme unna for demma.

En halvtime senere gled bufarsvenda inn på velta ved Vidalsoset. Vinterakkorden var slutt.

– Du ble vel ferdig med kjøringa i god tid i år også du? spurte bestyreren for Follum-markene da Jon en uke senere satt på kontoret hans og skulle ha oppgjør. Kubikkmetere var multiplisert med kroner. Sedler og mynt ble talt opp fra en stappfull svenskepung. Oppgjørsdrammen med «kamfer-brændevin» sto halvtømt på skrivebordet.

– Ja, jo, je vart vel det. Je kunne brukt minst eit par sekunder te je, og enda knne je vørti ferdig, mumlet Jon tilbake og konstaterte at bestyreren ikke hadde hørt bemerkningen. Og bra var det. For ingen kjører ville ha det ordet på seg at han tok på seg «før mykkjy». Skulle tømmer bli «overligganes» i skogen til neste år, ville det nemlig gå ned i verdi.

– Å gid, sa bestyrerfruen som like etter kom inn med kaffebrettet. – Det må være forferdelig ensomt og kjedelig å drive slik alene innpå skogene hele vinteren, for der hender det jo aldri noe spennende.

Så langt Vidals-kjøringen. Den var tross alt grei fordi det kunne brukes dubber under baklengdene hele vegen, for å få god gli. Dessuten var den ikke regnet som noen farlig livet-til-låns-kjøring, slik som på østsiden av Sør-Hedalen og i mange, mange andre brattlier rundt omkring i landet.