Menneske i dyreham

«Nå skal dere snart få sjå ein naken manne-kropp,» sa jegeren og brynte tollekniven sin. Det lå en nyskutt bjørn på tunet her hjemme på Nordre Storruste i Hedalen, der disse ordene falt en høstkvled i 1938.

Gårdstunet var fullt av folk. Nysgjerrige tilskuere fra hele bygda var møtt frem for å se den døde bamsen bli flådd, og jegernes slaktevante hender tok snart til å skjære. Bjørneklørne ble kuttet med hovtang innenfor skinnet, og da den nyflådde og skinnløse bjørneskrotten til slutt ble hengt opp i en slaktehenge, gikk det et gisp gjennom forsamlingen – i halvskumringen lignet skrotten presis på en menneskekropp.

Aller best husker jeg de skinnløse forlabbene; likheten med menneskehender var slående. Baklabbene var også tro kopier av manneføtter.

Blant tilskuerne til dette blodige skuespill fra min barndom var det mange gamle folk, og også de fortalte historier om den påfallende likheten mellom et nakent menneske og den flådde bjørneskrotten. Mest munterhet vakte fortellingen om en jegr som hadde sendt bjørneskinker med jernbanen fra Hønefoss til vilthandler Karl A. Jensen i Oslo. De menneskefot-lignende laggene var den gang ikke skåret av skinkene. Under transporten gikk emballasjen i stykker, «menneskeføttene» stakk ut av den sprukne sekken, og ved fremkomsten ble det stor ståhei på Oslo Ø! Både jernbanefolkene og en stor folkemengde ropte i munnen på hverandre at det var oppdaget et lik i en godsvogn!

Under bjørneslaktingen i 1938 fortalte en annen mann dessuten at han «følte seg som en kannibal» hver gang han spiste bjørneskinke!